Å være kunstner

July 11, 2017

Det ligger ingen glamour bak kunstnerlivet, tvert imot er det et uheldig veivalg, i hvert fall hvis du er på jakt etter gull og glitter, eller til og med bare et «normalt liv». For det ligger ingen normalitet i kunst. Veien er full av tilfeldigheter, uforutsigbarhet og mange blindveier.

 

Etter videregående har mange av vennene dine kanskje begynt på et studium, noen har tatt seg et eller flere friår, velger yrkesfag eller planlegger å starte egen bedrift. De fleste får et relativt forutsigbart og trygt liv.

 

Som kunstner kan du fint velge et av de ovennevnte alternativene, men det er ikke lett å forene det med kunsten. Jeg skulle gjerne sagt at det å bli kunstner var så enkelt som å være en larve som prøver å bli til en sommerfugl, at det handler om å være tålmodig og vente på utfoldelsen av det som ligger inni deg. Men dessverre er det ikke sånn.

 

Fra jeg kan huske har jeg alltid tegnet og skrevet. Min første ordentlige tegning laget jeg når jeg var 6 år gammel. Jeg tegnet en hest, som jeg brukte veldig lang tid på å fargelegge. Jeg husker gleden og stoltheten av at jeg hadde laget noe så fint. Jeg husker at jeg var nøye med å brette arket i fire, slik at jeg kunne ha det med meg i baklommen på buksa og vise den fram til barna i nabolaget. Det neste jeg husker er at jeg kranglet med lillesøsteren min og hun nappet tegningen ut av lomma mi og rev den i filler.

 

Og slik har det vært siden, opplevelser av triumf og nederlag, hardt arbeid som ikke bærer noen frukter, eller frukter som høstes men ikke spises.

 

 

 

 

Til tider vil du bare være «normal», men samtidig kjennes det å velge bort kunst som å ta livet av noe inni deg. Jeg var den eneste i klassen på både barne- og ungdomsskolen som likte å bruke fritiden sin til å tegne. Alle andre spilte enten fotball, håndball eller drev med noe annet sport.

 

Jeg bodde på et lite sted og hadde ikke noe forhold til de store byene, visste ikke noe om kunsthøgskoler, gallerier og museer. Etter videregående sto jeg på bar bakke, visste ikke hva jeg skulle videre. Jeg jobbet et år, tegnet i fritiden, begynte å studere noe trygt, men etter endt utdanning var det ikke en eneste celle i kroppen min som ville jobbe med det jeg hadde utdannet meg til. Igjen sto jeg på bar bakke, følte meg helt fortapt og visste ikke hva jeg skulle videre.

 

Jeg fant en kunstfagskole i Oslo og flyttet i et kollektiv på Grünerløkka. Det var som å endelig forlate bunkeren og sette foten i det fri. Jeg fikk tatt igjen mange tapte opplevelser, fikk boltre meg i forskjellige kunstneriske teknikker, lære nye ting, dra på utstillinger, feste, flytte, gråte, le og bli kjent med byen og likesinnede. Mange av de jeg gikk på videregående med hadde fullført en utdanning, fått samboer eller giftet seg og fått barn. Jeg var på Tinder og dro på blind dates og jobbet i butikk ved siden av skolen. Når du velger et liv som er helt annerledes fra det til de fleste andre du kjenner, føles det både godt og skummelt. Du er glad for at du gjør det du har drømt om, samtidig som du hele tiden tviler på om du har tatt de riktige valgene. Hele veien stopper du opp og ser deg tilbake, nøler, vurderer å snu, av frykt for å miste sjansen til å leve et normalt liv.

 

Nå står et nytt studieløp for døren. Jeg kom inn på Kunsthøgskolen i Oslo etter tredje forsøk, og selv om det var et nåløye og jeg kan anse meg som heldig for å ha fått denne sjansen, så er jeg likevel ikke blind på utfordringene som vil følge. Å studere ved en prestisjefylt skole garanterer ingen suksess. Veien videre vil fortsatt by på usikkerhet, tilfeldighet og til tider stram økonomi, men jeg ville likevel aldri byttet ut den flyktige kunstnertilværelsen mot et polstret A4 liv.

 

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

Featured Posts

Hvordan komme inn på KhiO

June 23, 2017

1/1
Please reload

Recent Posts

July 11, 2017

Please reload

Archive
Please reload

Search By Tags